Annonse

fredag 15. mai 2015

Dramatiske dager i hagen

Det er dramatikk i hagen for tiden... I

I dag har hundrevis av hvitvei måtte bøte med livet. Halshugd og maltraktert. Revet i fillebiter. De ba så vakkert for seg, men de frekkeste som hadde lurt seg ut i plena greide seg ikke.


Men noen hadde vært lure. De lurte seg under busker og inntil bjørkestammene, der monsteret ikke kom til.




Andre søkte sammen i store mengder som fisker i stim eller fugler i flokk i håp om å sjarmere fienden i senk.



Og det virket. Vakker er den, Anemone nemorosa der den smiler i vårsola, alene og i flokk.


Jeg har funnet synderen til den store hvitveisdøden. En liten Stiga står nå i garasjen og skammer seg.

Men det har vært flere mord i hagen. Dette er nok selve åstedet:



Noen meter borte fant jeg offeret. Den ble erklært død på stedet.


Og her er synderen. Han hverken angrer eller skammer seg ser det ut til...


Har forøvrig løst gåten i innlegget fra 26 april. Kuleprimula. Bladene har blitt mere normale etterhvert som de ble større.


Enn så lenge står den i bur. Men det er kun til sitt eget og naboenes beste. Hunden er gravegal og kommer til dette bedet om det ikke gjerdes inn.

tirsdag 5. mai 2015

Ja visst gör det ont när knoppar brister

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider-
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Karin Maria Boye (1900 - 1941)